Alle forsøker å påvirke oss. Nesten ingen lykkes, heller ikke mektige stater som Russland eller teknologiganter som Meta. Bortsett fra når de gjør det likevel.

I del 1 av denne serien så vi på partiet Fred og rettferdighet, en mulig russisk påvirkningsoperasjon som skremte mange, men oppnådde lite, og to mulige operasjoner jeg selv ble viklet inn i i 2004, med USA og Israel som avsendere. Vi så også på forskning som kan forklare hvorfor slike forsøk sjelden lykkes.

Ideene jeg la fram kommer fra blant annet sosialpsykologi, religionspsykologi og sosialantropologi. De kan diskuteres og er ikke den eneste måten å forstå påvirkning på, men utgjør et solid grunnlag for noe jeg i Ingen tenker alene oppsummerte slik:

Det er uhyre vanskelig å dytte folks meninger i en retning de selv ikke ønsker å gå i. Vi tenker sammen med andre, men velger samtidig selv hvem vi vil omgi oss med.

Det finnes andre måter å forstå påvirkning på. Man kan for eksempel fremheve menneskers sårbarhet for manipulasjon mer enn jeg har gjort her. Min innvending mot de som advarer mot påvirkningsoperasjoner, er ikke at de bygger på en feil teori om påvirkning, men at de ofte ikke bygger på noen teori i det hele tatt.

Effekten av påvirkning

Ingen forventet vel egentlig et valgskred for FOR, heller ikke de som kom med de sterkeste advarslene.

Det jeg heller vil arrestere kritikerne på, er at de snakket om påvirkernes innsats på en konkret og verdifull måte, men om påvirkningens virkning på en uklar måte som hoppet over alle hindrene vi har vært inne på. Russland forsøker å påvirke oss, advarte de. Ja da, hvem som helst kan forsøke å påvirke noen. Det er den letteste sak i verden, særlig hvis du har mer tid, penger eller makt enn andre. Men som vi har sett, er det nettopp effekten som ofte uteblir.

I juni i 2025 la regjeringen fram en strategi mot desinformasjon. Den beskriver hvordan utenlandske påvirkningsforsøk truer Norge og foreslår tiltak som skal styrke folks kritiske medieforståelse. Dette er selvfølgelig et fint mål i seg selv, men dokumentet sier lite om hva som avgjør hvorvidt desinformasjonen lykkes med å påvirke folk. De komplekse faktorene forskningen har avdekket hoppes over. I stedet finner vi tomme formuleringer som "feilaktig eller villeiande informasjon, formidla på måtar som er særskilt tilpassa preferansane til den enkelte, kan ha stor påverknadskraft."

Kan det det? Ja, såpass kan vi si. Men når, og i hvilken grad? Hvem ønsker å bli påvirket av dette og hvorfor ønsker de det?

Også personer som har som jobb å tenke konkret om sikkerhetstrusler, behandler påvirkningens makt på denne uklare måten. I et innlegg i VG advarte blant annet sjefen for Forsvarets Operative Hovedkvarter mot at statlige aktører "kan bruke perioden opp mot valget i Norge som en anledning til å påvirke politikere og befolkningen i en retning som tjener deres interesser." Noen ønsker altså å svekke tilliten vår og hule ut sannheten. Men hvilke sårbarheter ønsker fienden å utnytte? Det sa de ikke noe om. Hva skal vi så gjøre med dette? Jo, vi burde vise "årvåkenhet, samhold og handlekraft". Og det haster, for Europa er under angrep.

Det enkle ordet kan bærer mye i slike advarsler. Noen legger innsats i å påvirke oss. Dette kan ha en effekt. Ja, men hvordan, når og hvor mye?

Det er fristende med en militær analogi: Du kan ikke forsvare deg mot en invasjonshær uten å ta stilling til hvilke styrker og svakheter våpnene deres har, uten å forstå terrenget de kjemper i, eller de logistiske utfordringene de må løse. Det er ikke nok å peke på fiendens geværer og si at kulene "kan" treffe det de sikter på. Det er heller ikke nok å mane til "årvåkenhet, samhold og handlekraft". De som skal forsvare landet bør ha tenkt gjennom hvilke mål fienden vil gå etter, hvordan de vil gjennomføre angrepene, hvilken evne de har til å lykkes og hva vi kan gjøre for å motvirke dem.

Påvirkning og krig har fellestrekk som dette, men også store forskjeller. En av egenskapene ved krig, er at mengde og størrelse har en nær sammenheng med effekt. Hæren med én million soldater nyter store fordeler i møte med hæren som bare har hundre tusen. Landet med hundre millioner innbyggere har store fordeler mot landet som bare har fem. Mengde er ikke alltid nok, men det hjelper.

Mengde og størrelse har langt mindre å si når det gjelder påvirkning. Fienden kan ikke tvinge seg gjennom forsvarsverket, de må slippes inn. Diktatoren kan tvinge deg til å adlyde en ordre, men ikke til å tenke at ordren er riktig. Vi kan trekke en slags pil fra påvirkningsforsøk til meningsendring, men den tar lange omveier, deler seg opp og slår seg sammen med andre piler, før den kanskje ender opp med en viss effekt på mottakeren - eller kanskje ikke.

Den formen for krig som ligner mest på påvirkning er asymmetrisk krigføring. Hvem vinner kampen mellom en mektig stat og en geriljabevegelse? Det kommer an på. Slik er det også med påvirkning, men her er asymmetrien enda større.

Tyrannen i et autoritært land kan hamre løs på folk med påvirkningsforsøk og få et smilende "ja" tilbake, men bak dette enkle ordet kan det gjemme seg tanker så varierte som "ja, jeg er enig", "ja ja, det mener du vel", "ja, dette er jeg villig til å støtte opp om for syns skyld, for å ikke skape bråk", "ja, dette kommer jeg til å flire godt av sammen med vennene mine", eller "ja, jeg hater deg like dypt som du forakter meg og jeg bare venter på dagen da du får som fortjent".

Tenk på satirikeren Jaroslav Hašeks karakter Svejk, soldaten som under Første verdenskrig støtter opp om myndighetenes ideer og adlyder alle ordre, men på en måte som undergraver og latterliggjør krigsinnsatsen. Eller Vaclav Havels nyanserte analyse, i Forsøk på å leve i sannhet, av hva butikkeieren i et kommunistdiktatur egentlig mener når han henger opp en plakat med teksten "Arbeidere i alle land, foren dere!" Her snakker vi om påvirkning under optimale forhold, hvor den ene parten har all makt, men selv da er folks tanker en kronglete labyrint full av mysterier og overraskelser.

Utenlandske påvirkningsoperasjoner opererer under langt vanskeligere forhold enn dette. Mottakerne er avvisende til avsenderen og dypt skeptiske til deres motiver. Nordmenn flest har null tillit til russiske myndigheter. For å veie opp for dette, tyr påvirkeren til fordekte metoder som har til hensikt å skjule deres egen rolle. De bruker det de finner av sympatiske innsidere og konflikter som kan eskaleres. Alle samfunn har små bål av mistillit og hat. Håpet er å bruke løgner og konspirasjonsteorier til å få flammene til å blusse opp, slik at de gjør virkelig skade.

Slike “aktive tiltak” var en del av Sovjetunionens strategi for å undergrave Vesten og har etter alt å dømme blitt ført videre av Russland. Jeg sår altså ikke tvil om det store bildet her. Dette er et fiendtlig land som både ønsker og forsøker å undergrave Norge. Spørsmålet er hvilken effekt det har.

Frykten for slike operasjoner har i blant tatt former som minner om konspirasjonsteorier, hvor man ser for seg at hemmelige krefter manipulerer oss med eventyrlig presisjon.

KGB-avhopperen Jurij Bezmenov brukes i blant på denne måten. Han hevdet i 1980-årene at Sovjetunionen hadde satt i verk en langvarig strategi for å destabilisere Vesten. Først skulle man demoralisere fienden gjennom å utnytte det åpne medielandskapet. Alternative synspunkter skulle løftes frem og tvil såes om etablerte sannheter. Etter 10-15 år med dette, begynte en fase med destabilisering, som skulle undergrave samfunnets evne til å danne konsensus. Dette skulle så utløse en krise som Sovjetunionen kunne utnytte til sin fordel, etterfulgt av en normaliseringsfase, som sementerte den nye tilstanden. Bezmenovs analyse hentes i blant frem for å forklare hva som skjer når demokratier forfaller: Det er de tålmodige strategene i Kremlin som trekker i trådene.

Skummelt! Men Bezmenov var en tvilsom autoritet på KGBs arbeidsmetoder. Han mente forøvrig at Sovjetunionen ikke ville kunne la seg undergrave av USA på samme måte, fordi det ikke fantes frie medier der å utnytte. Men et par år senere hadde kommunistdiktaturene i Europa kollapset og Vesten var på vei inn i en storhetsperiode.

Betyr dette at USA og NATO hadde de beste propagandistene? Jeg teller dette heller som et argument for Merciers propagandaskepsis. Folk er ikke dumme. I 1980-årene visste både øst- og vest-europeere utmerket godt hvem av dem som hadde den høyeste levestandarden, samme hvilke åpenlyse og fordekte propagandatiltak Sovjetunionen satte i verk.

I dag, ved overgangen til en mer usikker fase i Europas historie, bekymrer vi oss på nytt for påvirkningsoperasjoner. Vi ser tilfeller hvor russisk desinformasjon tydeligvis oppnår sin hensikt, mest slående i USA. I mangel på en seriøs teori om påvirkning, tyr mange til en enklere, mer konspiratorisk forklaring.

Gamle metoder, ny teknologi

Etterretningsorganisasjoner kan mene sitt om effekten av egne og andres påvirkningsoperasjoner. Psykologer, antropologer og historikere gir oss gode grunner til skepsis. Påvirkning fungerer i blant, men på uklare måter, ofte kun med kortvarig virkning. Mottakerens omstendigheter betyr mer for resultatet enn hvor mange hemmelige bankkontoer og medløpere avsenderen har til rådighet.

Følgende er udiskutabelt: Mektige stater ønsker å bruke skjult påvirkning til å oppnå målene sine i andre land og er villig til å bruke mye ressurser på dette.

Det ligger i den skjulte påvirkningens natur at man aldri kan være helt sikker på hvem som har trukket i hvilke tråder. Jeg vet ikke hva som lå bak de to tilfellene jeg kanskje ble trukket inn i, men både ESAG og folkemøtet mot terror stemmer greit med et klassisk mønster for påvirkningsoperasjoner, hvor vennligsinnede innsidere rekrutteres til å fronte en agenda de ikke nødvendigvis selv vet hva er. Under Den kalde krigen gjorde partene bruk av intetanende personer og organisasjoner til å fronte ideene deres. Det har de selvfølgelig fortsatt med.

Videre har internett åpnet for nye, mer automatiserte operasjoner i stor skala. FFI-rapporten Valgpåvirkning i 2023 og 2024 viser hvordan blant annet Russland i dag forsøker å spre falsk informasjon og pro-russiske vinklinger i forkant av europeiske valg. Først bygger man opp infrastrukturen. Lager kopier av ekte nettsteder, setter opp nettverk av brukere på sosiale medier. Så tar man infrastrukturen i bruk fram mot valget, med stadig økende intensitet når valgdagen nærmer seg. Etterpå forsøker man å så tvil om resultatet.

Ikke alt som spres på denne måten er løgn. Det er mer effektivt å pakke løgnen inn i sannhet. Man kan plukke frem saker velgerne allerede er opptatt av, som man kan støtte opp om, men vridd i en retning som er fordelaktig for en selv. Er du sjokkert over Israels krigføring i Gaza? Det er vi også, og hvis du ønsker fred i Gaza, ønsker du det vel også i Ukraina?

Propagandametodene er gamle, men FFI påpeker at ny teknologi gjør det mulig å koordinere og skalere dem opp i en grad vi aldri har sett før. Det er vanskelig å skille falskt fra legitimt innhold på nettet. KI gjør det mulig å generere store mengder tekst som kan forveksles med noe mennesker har skrevet. Sosiale medier gjør det mulig for radikale miljøer å nå ut til et stort publikum. De får hjelp av kyniske teknologiselskaper som ser at det er penger å tjene på sinne og frykt.

Omfanget er derfor økende, men fungerer det? Har Russland endelig knekt påvirkningskoden? FFI har sett nærmere på blant annet OL i Paris i 2024, hvor Russland forsøkte å skape frykt for terrorangrep. Et par dager før åpningsseremonien spredte de en falsk video hvor noen som utga seg for å være Hamas, truet med angrep. I en annen falsk video ble det påstått at et stort antall OL-billetter var sendt i retur, fordi folk fryktet terror. Det ble hevdet at den amerikanske etterretningstjenesten nå advarte mot å reise med metroen i Paris.

De forsøkte altså å sabotere OL. Men med unntak av enkelte virale øyeblikk, skriver FFI, fikk dette lite nedslag. Panikken og kaoset uteble. OL ble gjennomført som planlagt. Det samme finner de i andre operasjoner de har sett nærmere på.

Dette burde ikke overraske. At påvirkningsoperasjoner mislykkes, er tross alt det normale utfallet. Når de lykkes, er det på mottakerens premisser. Ny teknologi påvirker hvordan vi tenker sammen, ikke minst hvem vi kommer i kontakt med, men gir oss ikke en ny psykologi. Vi er fremdeles det skeptiske, sosiale dyret med sylskarpe instinkter for hvem som er venner og hvem som er fiender. Hovedføringen er at vi lytter til dem vi liker og stoler på, har god oversikt over hva som foregår rundt oss og at det er vanskelig å påvirke oss i en retning vi selv ikke ønsker å gå i. Ny teknologi erstatter ikke dette med noe helt annet.

Overvåkningskapitalismen

Kan internett likevel ha forskjøvet balansen i favør av propaganda, slik at gamle psykologiteorier nå må skrives om?

Frykten for russisk påvirkning inngår i dag i en mer allmenn frykt for digital manipulering. Det sies at teknologigantene har oppdaget en effekt måte å kontrollere oss på. De har så mye informasjon om oss, at de kan lage avhengighetsdannende apper med uimotståelig reklame. Virkemidlene selges til høystbydende, med katastrofale effekter for offentligheten.

I den populære dokumentarfilmen The Social Dilemma (2020) visualiseres dette i form av en digital tvilling som teknologigigantene visstnok har bygget opp av hver av oss som bruker tjenestene deres. Meta har bygget opp en digital tvilling av meg som de kan bruke til å simulere hvordan jeg vil reagere på å bli vist et bestemt innlegg. Vil jeg klikke og kommentere, eller bla videre? Tvillingen har svaret. Slik bygger de opp en innholdsstrøm som er egnet til å maksimere tiden jeg bruker på Facebook og som de kan fylle med den riktige mengden uimotståelige annonser.

Som bekreftelse på dette, viser de til avhoppere fra IT-gigantene som forteller om alt det fæle de har tatt del i. Kanskje den mest kjente er Tristan Harris, som har bakgrunn fra Google og har snakket mye om hvilken innsats slike selskaper legger i å presse tidsbruken vår så langt opp som overhodet mulig. Avsløringene til disse personene er sjokkerende. De viser hvor kyniske og skjødesløse selskapene har vært med tilliten vi ga dem.

Paralellen til Den kalde krigens avhoppere er likevel slående. At noen har jobbet for fienden, gjør dem ikke til ekspert på fiendens virkemidler. At det finnes en plan for å manipulere oss, betyr ikke at planen fungerer.

Det er for eksempel grundig dokumentert at Meta er et selskap ledet av fryktelige mennesker. De leser interne rapporter om hvordan tjenestene deres utnytter sårbare tenåringer, smiler fornøyd og ber om mer av det samme. De bekymrer seg for avhengige brukere like lite som en narkobaron. Men når jeg en gang i blant åpner Facebook, for å følge opp de personene jeg liker som fremdeles ikke har kommet seg bort derfra, oversvømmes strømmen min av uinteressant søppel.

En av kjerneideene i kynisk appdesign heter variabel belønning. Den går ut på at du oppnår maksimal avhengighet ved å variere hvor interessant innholdet er. Man må ikke la brukeren se interessante innlegg hele tiden, da blir de på en måte mette og ferdige. Det interessante må gjemmes bort litt, slik man gjemmer gevinstene på en spillautomat.

Slik designes de fleste sosiale medier nå. Det jeg ser på Facebook er imidlertid noe annet. Det er så langt mellom interessante innlegg at jeg gir opp. Manipuleringsforsøkene er klønete. De kan godt ha bygget en digital tvilling av meg, men den er ubrukelig. De aner ikke hva jeg faktisk ønsker å se.

Å besøke Facebook føles som det må ha gjort for en vesttysker å besøke familie i Øst-Tyskland. En grå verden hvor de som ikke kom seg ut i tide leter etter små gleder innenfor den falne utopiens begrensete handlingsrom.

Teknologikritikeren Cory Doctorow skriver i How to Destroy Surveillance Capitalism (2021) at feilen mange har gjort er å være kritisk til IT-gigantenes intensjoner, men ikke til deres påstander om hva de er i stand til å gjøre. De påstår at de har utviklet en modell for å hacke hjernen vår, men hva er den egentlige grunnen til at jeg fremdeles i blant sjekker Facebook? Nettverkseffekten. Noe så gammeldags som at jeg føler meg knyttet til menneskene der. De hevder at de kan guide annonser til riktig mottaker, hva er den egentlige grunnen til at selskaper annonserer der? At Meta, sammen med Google, har et tilnærmet monopol på annonsemarkedet på nettet. Det finnes ikke noe alternativ.

Denne misforståelsen gjennomsyrer mye av kritikken av overvåkningskapitalisme. Shoshana Zuboff skriver i The Age of Surveillance Capitalism (2019) at tjenester som Facebook og Google samler enorme mengder data om oss og bruker disse til å manipulere oss. Ja, svarer Doctorow, de har mye data, men måten de bruker dem på, er langt enklere. De viser bleiereklame til folk som leser babyartikler. De hjelper svindlere med å finne mennesker som googler om lettjente penger, og nazister med å finne folk som er nysgjerrige på remigrasjon. Enkle koblinger, ikke avansert manipulering.

Ikke minst bruker de monopolmakten sin. De presser annonsører til å betale dyrt for ineffektiv reklame. De bryr seg ikke om at strømmen min er full av KI-generert søppel, fordi de vet at jeg ikke har noe annet sted å gå til for å følge med på akkurat disse menneskene. De lyver, som da Facebook fortalte mediebransjen at brukerne deres ønsket seg flere videoer å se på. De kjøper opp utfordrere, bestikker myndigheter, og setter kobbelet av advokater på fiender som ikke lar seg kjøpe.

Påstandene om Facebook og Googles ultraeffektive manipuleringsmetoder er hentet rett fra selskapenes egne markedsføringsbrosjyrer. De overdriver. Det de sier, er ikke sant. Det er det samme vi har sett med påvirkningsoperasjoner. Etterretningsorganisasjoner ønsker å påvirke befolkningen i andre land. De har makt og vilje til å forsøke. Det betyr ikke at metodene fungerer.

Doctorow sier ikke at teknologigigantene er ufarlige. Det de gjør, mener han, er til stor skade for samfunnet, men skaden de gjør er av en mindre presis art enn de selv påstår. Facebook kan ikke styre tankene våre. Men de har makt til å kjøpe opp og sabotere de stedene i nettoffentligheten hvor vi møtes for å tenke sammen. Makt til å fylle feeden din med søppel i stedet for det du selv ønsker å se.

Makten deres er altså ikke noe vi finner i en science fiction-roman med telepati og intelligente datamaskiner, men mer som den var i Øst-Tyskland: Det finnes én autoritet, som du bare må forholde deg til. Myndighetene gjør en elendig jobb, men hva kan lille du gjøre med det? Fint lite.

Jevn alt med jorden

Dette setter blant annet Cambridge Analytica-skandalen i et annet lys. Selskapet hevdet at de gjennom å samle inn data om 87 millioner Facebook-brukere ble i stand til å vise målrettet reklame som førte til Storbritannias utmeldelse av EU og Donald Trumps presidentvalgseier i 2016. Men vi bør ikke anta at de snakker sant, eller at de har avdekket en ny manipuleringsmetode med varig og gjentagbar virkning.

Begge valgene ble avgjort med små marginer. Det er sånn sett troverdig at Cambridge Analyticas bidrag, og Facebooks ommøblering offentligheten, var avgjørende. Men vi behøver ikke introdusere nye manipuleringsmekanismer for å forklare dette. Vi kommer langt med dem vi allerede har god kjennskap til.

Teknologiselskapenes viktigste makt er den som følger av deres størrelse og eierskap over data og infrastruktur. Dette er den samme makten stater har hatt i århundrer. De har ikke makt til å styre tankene våre, men der i stand til å true og skade oss og til å sabotere stedene hvor vi forsøker å tenke sammen.

Veien til vellykket påvirkning er en kronglete og ugjestmild jungelsti. Det er det ingenting å gjøre med, men det man kan gjøre, hvis man har nok makt og penger, er å jevne hele jungelen med jorden.

Det er dette som skjer når en diktator dreper og fengsler journalister og de gjenværende mediene kjøpes opp av oligarker. Fraværet av god journalistikk gjør ikke at folk begynner å tro på de offisielle løgnene, men det hindrer dem i å finne ut hva som egentlig foregår.

Også i demokratier kan rike enkeltpersoner, som Rupert Murdoch eller Jeff Bezos, kjøpe opp og temme tradisjonelle medier. For Norges del er trusselen størst på nettet. I 2010-årene flyttet mye av den norske offentligheten over på sosiale medier som var helt utenfor vår kontroll. Twitter ble kjøpt og langt på vei ødelagt av Elon Musk i 2022. Facebook og TikTok drives etter insentiver som på ingen måte tar hensyn til brukernes interesser. Ønsker du å vite hva de av våre ledende tenkere som fortsatt poster på Facebook har å si om et viktig tema? Det er trist, for innlegget drukner i reklame, KI-grøt og sinnefisking.

Dermed saboteres selve muligheten til å snakke sammen om viktige saker og til å samle oss om fakta vi er noenlunde enige om. Dette er en makt til å ødelegge som både IT-giganter og mektige stater har tilgang på, uten at de dermed har funnet en løsning på påvirkningsproblemet jeg beskriver her. De har ikke overvunnet skepsisen din, bare gjort den irrelevant.

Innflytelsesrike innsidere

Med dette i tankene, er det absurd hvor mye av debatten om påvirkningsoperasjoner som foregår på Facebook. Bekymrete redaktører, kommentatorer, forskere, forfattere og politikere skriver alvorlige innlegg om atter et eksempel på russiske manipuleringsforsøk. Hvis det er noe som virkelig truer norsk offentlighet, er det nettopp stedet de selv poster innleggene på. Ikke fordi Meta sitter med nøkkelen til å kontrollere tankene dine, men fordi de har makt til å ødelegge omstendighetene vi tenker sammen i og selge denne tjenesten til høystbydende.

Dette er et flaut selvmål for norsk offentlighet. Men som Russlands mislykkede forsøk på å sabotere OL i Paris viser, er dette likevel ikke nok. Innad i Russland kan myndighetene ødelegge den frie offentligheten, fylle tomrommet etter den med møkk og gjøre det umulig å danne en konsistent motsannhet. Ingen vet hva som er sant og dermed kan myndighetene utøve makten slik de selv ønsker. Slik er det ikke utenfor Russlands grenser. Dagens sosiale medier opererer ikke etter våre interesser, men ikke etter Putins interesser heller. Og det hjelper ikke med millioner av falske brukerkontoer, om ingen ser dem og ingen deler innleggene deres. Noe mer må til.

Nøkkelen er tillit. Hvem som helst kan fylle sosiale medier med innhold, men det hjelper ikke hvis ingen stoler på dem. Heller ikke det å plassere videoer og tekst rett foran øynene på folk, er tilstrekkelig, hvis de ikke stoler på avsenderen.

La oss ta et skritt tilbake her. Hvem stoler du på? Antagelig familie og nære venner. Ut fra spørreundersøkelser å dømme, er det sannsynlig at du også stoler en god del på norske myndigheter og etablerte medier. Og om ikke dem, så iallfall en annen bevegelse eller gruppe du føler deg som en del av.

Hvis noen utenfor disse gruppene, for eksempel russiske myndigheter eller noen andre du opplever som en fiende, skal nå inn til deg, hva må til? Siden du ikke stoler på dem, tar du dem ikke på alvor. Så hva kan de gjøre da?

Den enkleste veien går via dine egne grupper. Altså at noen andre, som du allerede stoler på, velger å ta utenfrabudskapet på alvor, internaliserer det og reformulerer det på sitt eget språk. Utfordringen er å få til dette uten å fremstå som lakeier, men hvis de lykkes med dette, ligger alt til rette for vellykket påvirkning.

Dette er ikke unikt for moderne og høyteknologiske påvirkningsoperasjoner. Tillit bygges ikke av algoritmer, men gjennom menneskelige relasjoner. Folk må snakke sammen, kjenne hverandre, ha noe til felles, like hverandre. Den fiendtlige staten som ønsker å påvirke oss? Vi kjenner dem ikke, liker dem ikke, forstår ikke hva de sier. Men jeg kan lytte til vennene mine.

Påvirkere som kommer utenfra, trenger hjelp fra innsiden. Slik har det alltid vært. Jeg vokste opp med barnebøker om misjonærer som reiste til Afrika og Asia for å spre Guds ord. De ble sjelden godt mottatt. Det kunne ta dem årevis å overbevise én eneste person. Mange ble fengslet og forfulgt, eller døde av sykdom og utmattelse.

I blant lyktes de likevel. Bøkene jeg fikk opplest på sengen ga Gud æren for dette. Mer nøkterne analyser peker mot lokale omstendigheter. Ofte er det de som har falt utenfor samfunnet som først omfavner den fremmede troen. De har lite å tape, mye å vinne. Dette gjør i utgangspunktet troen mer kontroversiell for flertallet. Samtidig bidrar konvertittene til å omformulere troen på en måte som, under riktige omstendigheter, kan ha bred appell. For eksempel fikk kristendommen fotfeste i Korea under japansk styre, fordi den fremstod som en alliert i kampen mot Japan.

I andre land har de første konvertittene knyttet seg til kristendommen nettopp fordi den var kolonimaktens tro og dermed en døråpner til makt og innflytelse. Veien videre er likevel den samme. Nye religioner sprer seg på konvertittenes premisser, ut fra hva som gir mening innenfor deres unike sosiale landskap. Det fremmede må hjemliggjøres, før det kan slå an blant folk flest.

Når russiske myndigheter ønsker å få Norge til å gi opp sin støtte til Ukraina, befinner de seg i noe av den samme situasjonen som misjonærene og Den kalde krigens kulturkrigere. Først må de vinne over noen innsidere. Så må de håpe at disse kan omformulere ideene deres på en måte som gir mening innenfor vårt sosiale landskap.

Hvis Fred og Rettferdighet var en del av en påvirkningsoperasjon, gikk den skeis allerede fra start. De norske innsiderne de eventuelt vervet har svært lite innflytelse. Knytningen til Russland ble for åpenlys. Mange snakket om dem, men få tok dem på alvor. At de bare fikk ni tusen stemmer i stortingsvalget burde ikke overraske noen.

Smarte påvirkere legger ikke alle eggene i én kurv. La oss være generøse og anta at Russland også har forsøkt å løfte frem partiene Norgesdemokratene og Konservativt, som på samme måte har lagt seg tett mot en russisk forståelse av Ukraina-krigen. Denne "blokken" fikk samlet sett 48 tusen stemmer i 2025, en oppgang på fire tusen fra stortingsvalget i 2021. Så nært en total fiasko det er mulig å komme.

Kjøpt og betalt?

I tillegg til de åpenlyst pro-russiske mikropartiene, finnes det tenkere i omlandene rundt Frp og Rødt som har mye tålmodighet med Putin, lite med EU og NATO, og tas langt mer på alvor enn FOR ble. Konservative som snakker om hvor håpløs Ukrainas motstand er og mener at Putin tross alt er en pålitelig statsleder med en sunn skepsis til Vestens liberale forfall. Kommunister som mener at det er NATO som har ønsket Ukraina-krigen, for å svekke Russland.

Det er egentlig irrelevant om dette er direkte knyttet til påvirkningsoperasjoner, eller om det skjer spontant. Det som teller er at vi ser konturene av starten på vellykket påvirkning. Nordmenn som omformulerer russiske ideer på en måte som gir en viss gjenklang i norske miljøer, med innflytelse som ikke er begrenset til mikropartier. Innflytelsen kan spre seg videre.

Jeg sier altså på ingen måte at utenlandsk påvirkning alltid mislykkes. I USA har en slags Putin-vennlig fascisme nærmest erobret høyresiden og bidratt til å slå geopolitisk knockout på Putins viktigste motstander. Før syntes vi at amerikanerne var litt for brautende og aggressive på det vestlige demokratiets vegne. Nå virker det som de er klare til å avskaffe det.

Det er mulig å oppnå slike resultater. Spørsmålet er hvilke omstendigheter som skal til. Da er det mottakergruppens forhold vi må se på. Noen velger å ta dette på alvor. Årsaken til at de gjør dette bør vi lete etter hos dem, ikke hos avsenderen.

Utgangspunktet vårt bør være at de fleste mennesker har ganske gode grunner til det de gjør.

Det er krevende å tenke på denne måten. Man må være villig til å gå inn i hodene til folk som står for noe man selv mener er avskyelig og ta på alvor det man finner der. Det er fristende å si seg fornøyd med en lettvint forklaring, som at de lyver for penger. Hvorfor ellers skulle noen jobbe for å formidle ideer som fremstår så åpenbart feil?

Det skjer vel det også, men å kjøpe folks lojalitet, har en uhensiktsmessig høy prislapp. Vi vil helst at det vi sier skal stemme overens med det vi tenker. Praktiske hensyn som penger bidrar til meningsdannelsen vår, men helst på en indirekte måte, hvor det lønnsomme over tid ender opp med å fremstå sant. Slik ivaretar vi selvbildet vårt som gode mennesker.

Jeg forsvarte ikke ESAG for belønning. Jeg sa det som fremstod riktig der og da, ut fra den virkeligheten jeg befant meg i. Men hvis jeg hadde takket ja til å jobbe med dem, og hvis dette hadde åpnet døren til penger eller innflytelse, ville jeg da lagt vekk de få motforestillingene jeg hadde og gått mer helhjertet inn i virkeligheten deres? Psykologenes svar er: Ja, godt mulig. Å justere meninger etter oppførsel er et klassisk eksempel på hvordan mennesker rydder opp i sin kognitive dissonanse. Ubevisste tankeprosesser jobber hardt for å rettferdiggjøre handlingene våre overfor oss selv. Den enkleste måten å gjøre dette på, er å si at det jeg allerede har gjort, var riktig.

I tillegg ville penger frigjort tiden min til å spre budskapet både jeg og oppdragsgiveren var enige om. Slik er det for oss alle. Alt arbeidet til tenketanker, interesseorganisasjoner og ideologisk motiverte medier drives på denne måten. Tenketanktenkere har rikelig med tid til å tenke ut tenketanknotater fordi en eller annen pengekilde, som en rik enkeltperson eller en organisasjon, opplever at det er verdt å betale dem for dette.

Penger og makt fasiliterer altså påvirkning. ESAG kunne ikke betalt for avis- og TV-annonsene sine uten penger. Folkemøtet mot terror nøt i det minste godt av israelsk samarbeidsvilje og praktisk hjelp.

Situasjonen for FOR behøver ikke å være annerledes. Den enkleste forklaringen på at noen sprer russisk krigspropaganda i Norge, er at de tror på den selv. De befinner seg i en virkelighet hvor dette fremstår som en sannhet. De omgir seg med mennesker som tenker i denne retningen. De får hjelp til å spre meningene sine, fordi de allerede har dem.

Vi har sett at påvirkning står og faller på om mottakeren ønsker å tenke sammen med avsenderen. Enkelte nordmenn ønsker å tenke sammen med Putin. Hva kan vi gjøre med det? I del 3 skal vi se på mottiltakene.